Alt kan snakkes om
Men vi lever i et samfunn hvor vi ofte har blitt fortalt det motsatte. Vi møter til stadighet budskap om at noe bør forties og forbli usagt, og det forfølger oss som en uskreven regel fra barndom til voksenliv i ulik grad. Det å unngå å tape ansikt, ikke skille seg ut og forbli en i mengden fremstår som viktig i vår kultur. "Et menneske som passer inn" synes å bli idealet.
Diskursene i samfunnet vårt står sterkt. Uskrevne regler om hvordan en bør leve livet sitt. Hva som kan sies og ikke. Hva som forventes. Hva gjør så dette med oss mennesker? Presses vi inn i former for levd liv som vi ikke trives med? Som ikke passer for alle, og som gir oss en opplevelse av å være mistilpasset, og som gjør oss deprimerte?
Jeg tror at det hjelper å snakke om det som føles vanskelig. At det hjelper å være to for å sortere. En som forteller og en som lytter, og at rollene byttes på. Jeg tror på terapi som samarbeid, og at det er den som har det vanskelig som eier sin egen historie og derfor vet best hva som er nyttig. Jeg tror på terapi som en gjensidig læringsprosess. Jeg tror ikke på at terapeuten sitter på svarene, men at man sammen kan komme frem til nye veier å gå. Veier som er uprøvde og som igjen kan bidra til utvikling og vekst. Jeg tror på at alle mennesker har et iboende potensial til å oppnå ønsket endring i eget liv. Denne endringen begynner med at man snakker om det. At man snakker om alle aspekter ved eget liv, også de tabubelagte.
"Å være fullstendig ærlig ovenfor seg selv, er den største innsats et menneske kan gjøre" Sigmund Freud.
